Testside standard

Mest kjent av oppkjøperne var Sam Eyde, som i 1905 grunnla Norsk Hydro og trengte store mengder elektrisk kraft til å binde nitrogen fra luften og produsere kunstgjødsel i stor skala. Andre oppkjøpere var spekulanter som selv ikke ville bygge kraftverk, men bare selge rettighetene videre med god fortjeneste. Kjente stortingsfolk tok til orde for at Staten måtte forhindre spekulasjon og utenlandsk overtakelse og sikre nasjonens interesser gjennom lovreguleringer, også for å verne kjente fossefall til beste for turismen.

Det hadde gått rykter om at et engelsk syndikat skulle overta Norefallene i Numedal i Buskerud. Det gjorde at Stortinget i 1906 vedtok en lov som skulle sikre statlig oppkjøp av vassdraget i Nore. Denne første av de såkalte panikklovene bestemte at eiendomsrett eller bruksrett til vannfall ikke kunne erverves av andre enn stat og kommuner uten konsesjon fra Kongen i statsråd. Gjennom tiåret som fulgte kom en serie lover, konsesjonslovene, som alle hadde til hensikt å sikre nasjonalt eierskap. I tillegg ble det bestemt at fallrettigheter som var eid av private, skulle hjemfalle (tilbakefalle) til Staten etter en viss periode.

Vannkraft har alltid vært omgitt av mange og sterke økonomiske og politiske interesser, samtidig som forvaltningen av den for mange symboliserer noe genuint og positivt norsk. Det er ikke tilfeldig at vannkraft allerede tidlig på 1900-tallet fikk betegnelsen «Norges arvesølv». Oppfatningen var at vannkraftressursene tilhørte samfunnet, og at offentlig eierskap var den beste måten å sikre at samfunnet fikk glede av denne ressursen.