Historien vår

Solparken Lange Runde i Nederland ble offisielt åpnet i februar 2018 og var landets så langt største solkraftanlegg, med en årsproduksjon som tilsvarer strømforbruket til om lag 4000 nederlandske husstander. I India innviet Statkraft et solkraftanlegg på fabrikkområdet til industrigruppen SRF Limited i den indiske delstaten Tamil Nadu. I november satte Statkraft en solpark i drift på en tidligere ubrukt tomt i tilknytning til Dörverden vannkraftverk i Tyskland.

I et målrettet tiltak for å sikre nye inntektsstrømmer inngikk Statkraft flere langsiktige kraftkjøpsavtaler (PPA) med solenergiutviklere og industrikunder i Europa, blant annet ble det inngått avtale med selskapet BayWa r.e. om strømleveranser fra Don Rodrigo solparker ved Sevilla til kunder i det spanske markedet.

Med sikte på å videreutvikle solteknologi inngikk Statkraft en avtale i 2019 med Norwegian Ocean Sun AS om å etablere et flytende solcelleanlegg på reservoaret til Banjë vannkraftverk i Albania. Med kompetanse fra norsk solcellevirksomhet og maritim industri skal prosjektet demonstrere at flytende solkraftanlegg er en levedyktig løsning.

Statkraft fortsatte sin oppbygging innenfor solkraft ved å overta en portefølje på ni solprosjekter i Irland i 2019.

Som fortsettelse av rehabiliteringsarbeidene som ble lansert i 2014, besluttet Statkraft å investere i oppgradering av Øvre Røssåga vannkraftverk i Nord-Norge for å få utnyttet dets potensial fullt ut.

Statkraft utvidet også sin vindkraftkapasitet på land i Europa. I Skottland startet byggingen av vindkraftparken Andershaw, som ble satt i drift i 2017, og i Sverige ble byggeprosjektene for vindkraft avsluttet med ferdigstillelsen av Björkhöjden vindpark.

I Sør-Amerika gikk Statkraft aktivt inn for å styrke sin posisjon som en ledende internasjonal leverandør av fornybar kraft. Cheves vannkraftverk ble åpnet i Peru og økte Statkrafts samlede årsproduksjon av fornybar kraft i landet til om lag 2,5 TWh. Statkraft fortsatte ekspansjonen i Sør-Amerika gjennom anskaffelser av vannkraftanlegg i Chile og Brasil.

Ferdigstillelsen av det nye Kargi vannkraftverket i Tyrkia markerte en viktig milepæl for Statkrafts tilstedeværelse i landet. Med kraftverkene Cakit og Kargi i drift sto Statkraft for mer enn en prosent av Tyrkias årlige vannkraftproduksjon.

I 2014 ble SN Powers aktiviteter i Sør-Amerika og Sør-Asia integrert i Statkraft, og Statkraft solgte kraftverk i Finland og andeler i vindkraft i Storbritannia. I Norge ble en byttehandel av vannkraftanlegg gjennomført, og nye vannkraftverk og fjernvarmeanlegg ferdigstilt. I Sverige og Storbritannia ble samtidig nye vindparker satt i drift. Det var i tillegg stor aktivitet innenfor rehabilitering og oppgradering av eldre vannkraftanlegg i Norge og Sverige, og Statkraft hadde en rekke vannkraftverk under bygging internasjonalt.Arbeidet med å rehabilitere kraftverket Tysso II i Vestland tok til i 2015, samt modernisering av Lio kraftverk i Tokke i Telemark. Også utbedringer av Mågeli kraftstasjon og Skjeggedal pumpestasjon ble gjennomført. Store rehabiliteringer i Eiriksdal, Makkoren og Nedre Røssåga ble senere fullført, og Øvre Røssåga stod for tur. Planleggingen av oppgraderingen av Nore startet, og byggingen av et nytt kraftverk, Ringedalen kraftverk i Ullensvang kommune, ble besluttet gjennomført.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har vindkraft bidratt vesentlig til økningen i fornybar kraftproduksjon i verden. Statkraft og Statoil gikk sammen som likestilte partnere for å bygge Sheringham Shoal. En begrunnelse for samarbeidet var å kombinere Statkrafts kraftmarkedskompetanse med Statoils offshorekompetanse.

Utbyggingen startet i 2010, og resultatet ble spektakulært. Ferdigstilt var Sheringham Shoal verdens tredje største offshore vindpark – med 88 vindmøller med 80 meter høye turbintårn og 52 meter lange rotorblad. De enorme vindturbinene står spredt ut over et åpent havområde på 35 kvadratkilometer og kan forsyne 220 000 britiske husstander med ren energi. Kronprins Haakon åpnet parken 27. september 2012. Statoil og Statkraft samarbeidet også om havvindparken Dudgeon om lag 20 kilometer nordøst for Sheringham Shoal. I dette prosjektet var også Masdar partner.

Dudgeon skulle kunne gi fornybar strøm til ytterligere 400 000 britiske husstander. I 2015 besluttet Statkraft å stanse investeringer i offshore vind og solgte alle eierandelene sine ved utgangen av 2017.

Våren 2005 besluttet Statkraft å bygge to gasskraftverk i Tyskland, henholdsvis Knapsack med en effekt på 800 MW utenfor Köln og Herdecke på 400 MW sør for Dortmund. Statkraft skulle bygge og eie Knapsack alene, mens Herdecke var et samarbeidsprosjekt med det tyske energiselskapet Mark-E. Investeringene i gasskraft i Tyskland var de største for Statkraft siden utbyggingen av vannkraftverk i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Tanken var at egen kraftproduksjon på Kontinentet kunne støtte handelsvirksomheten ved kontorene i Düsseldorf og Antwerpen.

I 2002 kunne kong Harald klippe snora og erklære første byggetrinn av Norges største vindpark for åpnet på øya Smøla tre mil nord for Kristiansund i Møre og Romsdal. Det var en milepæl som ble feiret med brask og bram. 20 vindmøller med opptil 70 meters høyde og vingespenn på inntil 80 meter skulle forsyne om lag 6000 husstander med elektrisitet.

SN Power var en videreføring av satsingen som Statkraft innledet i 1990-årene med prosjekter i Laos og Nepal. Etableringen av SN Power ga en betydelig revitalisering av satsingen på vannkraft utenfor Europa. Selskapet skulle spesialisere seg på å bygge ut vannkraft i fremvoksende markeder, og Latin-Amerika og Asia ble pekt ut som interessante satsingsområder.

På begynnelsen av 2000-tallet hadde Statkraft allerede en bred portefølje av vannkraft, vindkraft, gasskraft og fjernvarme, men på bordet lå en rekke store planer om nye oppkjøp og fusjoner i Nord-Europa og andre deler av verden.

En sterk trend i denne perioden var klimapolitikkens gjennombrudd. Både nasjonalt og internasjonalt fikk klimautfordringer og global oppvarming større og større oppmerksomhet. Et første håndfast signal om dette var Kyotoavtalen i 1997, der mange av verdens rikere land forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser. Klimaendringer ble også en sterk driver for Statkraft. Økt bruk av ren energi fra vann, vind og sol kan bidra til å minske utslippene av klimagasser fra fossile energikilder, og dreiningen mot fornybar energi bød på nye forretningsmuligheter for Statkraft.

Det nederlandske kraftmarkedet var det første i Europa som ble deregulert, og Statkraft etablerte seg i Amsterdam for å ta del i de nye markedene som åpnet seg. Kontoret skulle i første omgang drive handel med kraft til storkunder. Året etter, i september 1999, åpnet Statkraft et tilsvarende tradingkontor i Düsseldorf i Tyskland.

Utbyggingen av Ulla-Førre fant sted i en brytningstid når det gjaldt synet på vannkraftanlegg i fjellheimen, og utbyggerne kjente motvinden. Men til tross for at Ulla-Førre var datidens største kraftutbygging i Norge, var utbyggingen lite omstridt i sin samtid. Ulla-Førre ble planlagt og gjennomført uten å møte særlig motstand fra natur- og miljøaktivister. Kraftanlegget omfattet fellesutbygging av en rekke vassdrag med utløp til Otra ved Kristiansand i sør og Suldalslågen ved Sand i nordvest. Anlegget omfattet totalt fem kraftverk; Hylen, Kvilldal, Saurdal pumpekraftverk, Stølsdal kraftverk og pumpe, samt Hjorteland pumpe.

Alta-utbyggingen i Finnmark førte til store demonstrasjoner og ulike former for sivil ulydighet, og er kanskje den mest kjente av alle norske miljøaksjoner. De første planskisser for et kraftverk i Alta forelå allerede i 1922, men rundt 1970 startet Statkraftverkene planleggingen av det som skulle bli dagens Alta kraftverk.

Behovet for kraft var akutt på 1950-tallet, og et enstemmig Storting vedtok i 1956 å starte opp denne utbyggingen i Telemark, finansiert gjennom stat, kommuner, industri og lån i Verdensbanken. I 1961 sto Tokke I ferdig, og i 1964 var mesteparten klart i den store Tokke-utbyggingen som omfattet en rekke kraftverk bygget med tanke på samkjøring. Dette var landets mest omfattende kraftutbygging så langt, og med sine enorme dimensjoner ble Tokke et symbol på hva Norge kunne klare av ingeniørbragder.

Kraftverket Røssåga ble bygget for å gi elektrisk strøm til industrireising i Mo i Rana i Nordland, men allerede i byggeperioden ble det klart at behovet var større enn først antatt. Som følge av det ble også utbygging av Øvre Røssåga satt i gang. Hele kraftanlegget kom i drift i årene fra 1955 til 1958. Den første utbyggingen i 1954 var knyttet opp mot drift av jernverket i Mo i Rana og alminnelig el-forsyning til 19 kommuner i Midt-Helgeland. I 1960-årene kom i tillegg aluminiumverket i Mosjøen som en stor forbruker av kraft. I sum representerte Røssåga-anleggene store anleggstekniske fremskritt.

Staten kom inn som eier og utbygger av Aura kraftverk i Møre og Romsdal i 1946, men det var ikke før i 1951 at Stortinget vedtok å bygge ut Aura kraftverk i full skala. Behovet for elektrisk kraft til industri og husholdninger hadde nærmest eksplodert etter krigen, og Staten hadde dårlig tid med å få Aura-verket ferdig. Det måtte stå klart allerede i 1954, for da trengte nye Sunndal Verk, senere Hydro Aluminium, store mengder kraft til produksjon av aluminium på Sunndalsøra.

Tre av de største vannkraftanleggene som ble påbegynt i denne perioden, var Aura-utbyggingen i Møre og Romsdal, Røssåga-anleggene i Nordland og Tokke-anleggene i Telemark. Den kraftkrevende industrien ga arbeidsplasser og valutainntekter. Vannkraften var arvesølvet som gjorde storsatsingen på industri mulig, og Staten la til rette for rikelig tilgang på rimelig kraft til metallurgisk og elektrokjemisk industriproduksjon.

Store ambisjoner, store anlegg, store maskiner og behovet for å skaffe kraft til det som samtiden kalte storindustrien, preget etterkrigstidens statlige kraftengasjement. Mange lokalsamfunn måtte også håndtere store omveltninger og utfordringer. Men til gjengjeld ga det også betydelige ringvirkninger.

Kraftverket Hakavik ble bygget på østsiden av innsjøen Eikeren i 1922, for å levere strøm til Drammensbanen. Dette var den første statlige elektrifiseringen av jernbanen i Norge, og en viktig milepæl i norsk historie. I utbyggingsperioden gikk det livlig for seg med streiker, slagsmål, vareknapphet, attentat, rasjonering og prisstigning. Tross dyrtid, verdenskrig og andre tumulter kom de første aggregatene i drift i mai 1922. Det fjerde og siste av aggregatene kom i drift i mars 1936, da også banestrekningen mellom Drammen og Kongsberg ble elektrifisert.

Glomfjord kraftverk ligger naturskjønt til innerst i Glomfjorden i Meløy kommune i Nordland. Fykanåga, elven fra Storglomvatnet og ned til Glomfjorden, ble tidlig ansett å være en gunstig kraftkilde til produksjon av elektrisitet, og fallrettighetene ble første gang kjøpt i 1898. De opprinnelige utbyggerne gikk imidlertid konkurs, og Staten kjøpte boet i 1918 for å produsere strøm til industrireising i Glomfjord og senere i Mo i Rana. Anlegget er det første statlige kraftanlegget bygget for industriformål.

Dette var gjennombruddsperioden for Norge som et industrialisert samfunn, og bærebjelken var storproduksjon av elektrisk energi. Det var ikke noen konsistent plan bak alle Statens oppkjøp av fallrettigheter. Viktige motiver var mistro til utenlandsk storkapital og frykt for at industrien skulle få monopol på kraftforsyningen. Den unge nasjonen Norge tok sats gjennom omfattende industribygging.

Mest kjent av oppkjøperne var Sam Eyde, som i 1905 grunnla Norsk Hydro og trengte store mengder elektrisk kraft til å binde nitrogen fra luften og produsere kunstgjødsel i stor skala. Andre oppkjøpere var spekulanter som selv ikke ville bygge kraftverk, men bare selge rettighetene videre med god fortjeneste. Kjente stortingsfolk tok til orde for at Staten måtte forhindre spekulasjon og utenlandsk overtakelse og sikre nasjonens interesser gjennom lovreguleringer, også for å verne kjente fossefall til beste for turismen.