Næringslivets bidrag i klimakampen

Torsdag 18. august arrangerte Statkraft sitt årlige Energijazz-seminar, med nærmere 200 deltakere fra energibransjen, myndighetene og det politiske miljøet.

Konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen var i sin innledning opptatt av hvilke enorme klimautfordringer verden står overfor, og hvordan Statkraft og fornybar energi kan bidra til løsningen. Investeringer i fornybar energi på 70-80 milliarder kroner er allerede planlagt innen vannkraft, vindkraft og fjernvarme frem til 2015. Samtidig var Rynning-Tønnesen tydelig på at flere forutsetninger må på plass for at fornybar energi skal bli den løsningen vi ønsker.

Pris på karbon

Et av hovedbudskapene, som også ble gjentatt av flere andre innledere, var at karbonprisen må opp for å få til en omlegging fra fossile til fornybare energikilder, og for å få frem de nye teknologiene som kan bidra til et lavkarbonsamfunn.
Samtidig var Statkraft-sjefen opptatt av å unngå såkalt karbonlekkasje, ved at produksjon og utslipp flyttes fra land som iverksetter klimatiltak, til land som ikke gjør det. Han gjentok derfor Statkrafts støtte til en ordning der kraftkrevende industri sikres en offentlig finansiert kompensasjon for den merkostnaden i kraftprisen som europeiske CO2-priser utgjør i forhold til resten av verden.

EU er viktig

Bellona-sjef Frederic Hauge brukte deler av sin innledning til å uttrykke stor overraskelse over hvor lite aktive norske interesser er i arbeidet med å påvirke rammebetingelsene på energi- og
klimaområdet i EU.

-Når vi vet hvor viktig handelspartner Europa er for norsk næringsliv, er jeg overrasket over hvor lite aktive man er overfor EU-systemet. Nå må både norsk næringsliv og norske politikere kjenne sin besøkelsestid og gi sine innspill i prosessene som definerer fremtidens rammebetingelser på disse områdene. De neste fire månedene legges brikkene for fremtidens rammebetingelser, sa Bellona-lederen, som i sommer ble utnevnt til spesialrådgiver for EUs energikommisær Günther Oettinger.
Sammen med 13 andre eksperter utgjør han et panel som skal gi sine råd om hvordan EU best kan gjennomføre de kraftige klimakuttene de har forpliktet seg til innen 2050.

Manglende handlekraft

Tidligere bistandsminister, og nå selvstendig rådgiver, Anne-Kristin Sydnes var mest opptatt av beslutningsprosessene rundt klimatiltak i Norge. Hun stilte seg undrende til hvorfor selv lønnsomme klimatiltak ikke gjennomføres.

-Hvilke grunnleggende forutsetninger i økonomisk teori er det økonomene må endre, når vi ser at økonomiske incentiver ikke virker, spurte Sydnes, og tok til orde for flere statsvitere og mer fokus på de politiske beslutningsprosessene.

I den påfølgende paneldiskusjonen, ble manglende politisk handlekraft igjen et tema.
-Jeg savner en mye sterkere politisk vilje til ærlig å si hva klimautfordringene vil bety for hver og en av oss, og hvilken betydelig jobb vi har å gjøre, sa Eivind Reiten, tidligere Hydro-sjef og olje- og energiminister, nå styreleder i Norske Skog.

Positiv kommunikasjon

Christian Rynning-Tønnesen fulgte opp og mente at også næringslivet har et ansvar for å bidra til mobilisering i forhold til klimautfordringen.
-Vi må alle bidra til å kommunisere mer og tydeligere om de grunnleggende problemene til folk flest. På den måten vil det også bli lettere for politikerne å ta beslutninger, sa Rynning-Tønnesen.

Det var også Zero-leder Einar Håndlykken enig i, men understreket at vi ikke skal skremme folk til endring, men heller skape begeistring for hvor flott fornybarsamfunnet vil bli.
-Det er en grunn til at Martin Luther King sa ”I have a dream” og ikke ” I have a nightmare”, understreket Håndlykken.

Norge i særstilling

Administrerende direktør i Aker Clean Carbon og tidligere statssekretær, Liv Monica Stubholt, uttrykte forståelse for politikernes vanskelige valg, og pekte på den strukturelle utfordringen som ligger i at klimaproblemene krever langsiktige tiltak, mens valgperiodene er 4 år. Stubholt sammenlignet også retorikken i Norge og Storbritannia rundt etableringen av karbonfangst og –lagring, for å illustrere ulikheten i Norge og mange andre lands utgangspunkt for tiltak.
-I Storbritannia etablerer man CCS og begrunner det med ”green jobs”. I Norge er CO2-rensingen på Mongstad mer en ”god-vond” måte å straffe oss selv på og skaffe oss litt bedre samvittighet, sa Stubholt.