Fornybart uten subsidier

• Kronikk av Kjetil Lund, direktør for myndighetskontakt og klimapolitikk i Statkraft. Publisert i Dagens Næringsliv 14. april 2016

Om få dager legger regjeringen frem sin energimelding. Det gir en god anledning til å ta opp de særskilte utfordringene i norsk energipolitikk.

I klima- og energipolitikken blir Norge stadig mer integrert med resten av Europa. I klimaavtalen fra Paris har de europeiske landene, Norge inkludert, forpliktet seg til en kraftig «avkarbonisering» av økonomien de neste tiårene.

Norges utgangspunkt for denne store jobben er imidlertid ulikt de andre europeiske landenes.

Tenk på arbeidet med å avkarbonisere økonomien i et land som en bok i to kapitler:

• Kapittel én er å avkarbonisere kraftsektoren, legge om til en utslippsfri kraftforsyning.
• Kapittel to er å ta den utslippsfrie kraften i bruk for å avkarbonisere de øvrige delene av økonomien.

De fleste europeiske land befinner seg et sted tidlig i kapittel én. I Tyskland og Storbritannia, som begge fører en ambisiøs politikk for å kutte utslipp, er fremdeles bare rundt 30 og 25 prosent av kraftproduksjonen fornybar.

Disse landene har nå fremfor seg enorme investeringer bare for å komme videre i kapittel én. For Tyskland er investeringsbehovet anslått til 950 milliarder kroner innen 2025 for å øke fornybarandelen i kraftproduksjonen til 40–45 prosent. I Storbritannia er anslaget rundt 400 milliarder kroner frem til 2020, for å komme opp i en fornybarandel på rundt 30 prosent.

I Norge er vi ferdige med kapittel én. Vi har allerede så å si 100 prosent fornybar kraftproduksjon. Og den er av aller høyeste kvalitet: Regulerbar vannkraft. Pålitelig i allslags vær, året rundt, den typen fornybar kraft avanserte samfunn kan basere sin energiforsyning på.

Vannkraften gjør at vi slipper de enorme investeringene som andre land nå må foreta for å legge om kraftsektoren.

Vannkraften gir oss dessuten langt lavere utslipp av klimagasser. Dersom energiforsyningen vår var kull i stedet for vannkraft, ville de samlede norske utslippene vært mer enn tre ganger så høye som de er i dag.

Vår spesielle situasjon gir også føringer for hva som er en god energipolitikk fremover:

Frem til 2020 har vi et felles støttesystem med Sverige – grønne sertifikater – for utbygging av ny fornybar kraft. Støttesystemet ble besluttet i 2009 blant annet på bakgrunn av EUs fornybardirektiv, som stilte krav om økt fornybarandel i alle europeiske land innen 2020.

Men siden da er kraftbalansen i Norden sterkt endret. Vi ser nå inn i et stort kraftoverskudd i tiårene etter 2020. Det betyr isolert sett lavere priser. Fortsatte subsidier fører da bare til at kraftprisene presses ytterligere nedover.

For kraftbransjen vil en slik utvikling bety at den mister evnen til å investere – og til å betale skatter og utbytter. Subsidier fører til behov for flere subsidier.

For samfunnet er dette tap i begge ender, utgifter til utgifts ervervelse. Det gjelder enten subsidiene kommer i form av grønne sertifikater, direkte over statsbudsjettet, eller som fritak for nettleie og avgifter for enkelte teknologier, slik at kostnadene ved vår felles infrastruktur blir tilsvarende høyere for alle andre.

Statkraft mener derfor at de grønne sertifikatene ikke bør forlenges etter 2020.

I Norge er oppgaven nå å ta den utslippsfrie kraften bedre i bruk for å avkarbonisere de øvrige delene av økonomien. Vi har begynt på kapittel to. Et nøkkeltema er elektrifisering av transportsektoren. For å lykkes vil det bli behov for offentlig innsats, både i form av investeringer i infrastruktur og reguleringer. Et annet tema er å legge til rette for mer kraftkrevende industri.

Energimeldingen gir Regjeringen en god anledning til å drøfte gjennom disse grunnleggende problemstillingene i norsk energipolitikk. La oss håpe de bruker den. Signalene fra olje- og energiminister Tord Lien så langt er positive.