Naturens eget plaster

Songa, Haukelifjell

Høstens rustrøde og strågule farger dekker høyfjellet. Modne multebær dukker opp i myr og vått landskap. Myrull blåser i vinden.

Står du her en høstdag, kan du kjenne roen fra det vide landskapet. Fjellene bølger seg om hverandre, blåne bakom blåne. Solen skinner gjennom et slør av tynne skyer.

– Dette gjør vi av respekt for naturen. Naturen leger sine egne sår, men med litt hjelp leges de mye fortere, sier tidligere førsteamanuensis ved Institutt for landskapsarkitektur ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), dr. scient. Per Anker Pedersen.

Kraften i vannet

Songavatnet strekker seg 16 kilometer gjennom fjellandskapet i Vinje i Øvre Telemark. Vannet er demt opp av to demninger. Ved ferdigstillelsen på 1960-tallet var dette det største damanlegget i Nord-Europa.

Regn og vann fra snøsmelting fyller magasinet, som igjen blir til elektrisitet i Songa kraftverk og flere nedenforliggende kraftverk, de fleste eid av Statkraft. Med en installert effekt på 140 MW gir Songa vannkraftverk strøm til 24.000 boliger.

Gjennom fire somre har demningen på vestsiden av Songavatnet blitt forsterket. Det er lagt sju meter stein på utsiden av den opprinnelige demningen. Steinen er hentet ut lokalt, 850 meter unna. Det åpne steinbruddet er senere dekket med jord, mose, gress og trær i et sirlig mønster.

Prosessen heter å revegetere, en metode som de siste 20 årene har fått stadig mer oppmerksomhet, og som nå er en selvfølge i alle store byggeprosjekter. I Norge har vi blitt særlig gode på å revegeterer.   

– Statkraft har lang historie med vannkraftutbygging og å ta hensyn til naturen. Jeg vil si at selskapet har vært med på å drive fremover fagområdet for restaurering av natur, sier Anker Pedersen.

Det handler om respekt for naturen og lokale forhold. Jordmasser som tas bort, blir lagret og sortert. Det viktige er at toppsjiktet forblir et toppsjikt når jorden plasseres tilbake.

Økologisk modell for revegetering

Hele veien har fagpersoner med ekstra glød stilt spørsmål ved prosessen. Lenge før Naturmangfoldloven ble vedtatt.

– Jeg er veldig imponert over viljen Statkraft har til å jobbe seriøst og nøyaktig med disse spørsmålene. Man skulle kanskje tro at at de grønne tingene ville drukne i prosjekter der det brukes så store beløp på teknisk arbeid, men slik er det ikke. Tvert imot er det en betydelig bevissthet rundt de grønne verdiene, sier Per Anker Pedersen.

– Det spesielle med prosjektet ved Songadammen er at vi har valgt en økologisk modell for revegetering og har fulgt prinsippene fra dag én. Det vil være avgjørende for et godt resultat, sier Jon Aarbakk, prosjektleder i Statkraft.

Økologisk revegetering i et liknende rehabiliteringsprosjekt i Bitdalendam, en sidedal til Songavannet, fikk i sin tid forskningsstøtte fra Norges forskningsråd på bakgrunn av den samfunnsnyttige prosessen som ligger bak. Den gang ble arbeidet gjennomført i samarbeid med Norges miljø-og biovitenskapelige universitet (NMBU), Norsk institutt for vannforskning (NINA) og Vegdirektoratet.

Å ta vare på det lokale artsmangfoldet såvel som det norske lovverket har en økonomisk fordel.

– For da har du jo alt på plass når du starter. Jobben må bare planlegges godt, og elementene i planene må gjennomføres i riktig rekkefølge, sier Aarbakk.

Christoffer Eide studerer til å bli landskapsingeniør ved NMBU på Ås. I tillegg har han en kunstfaglig utdannelse ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen. I flere år lot han seg fascinere av 1960-tallets "land art", der kunstneren bruker både landskap og naturlige materialer til å skape kunst – ofte i stor skala.

– Da jeg så hvor spennende tematikken og metoden for revegetering er, ble det bacheloroppgaven min.

Han sitter på huk i blåbærlyngen. Kikker utover Songa. Planen er å reise tilbake etter vinteren for å ta flere bilder til oppgaven. Denne sommeren har han allerede knipset knappe fire tusen.

Hans ansvar er å påse at jobben med revegetering blir gjort ordentlig. Han studerer hvilke biologiske sammensetninger hver jordlapp har, gransker gress og mose, dobbeltsjekker, leser seg opp og veileder maskinførerne.

I tillegg til å bli landskapsingeniør har han tatt ekstrafag i botanikk, plantevitenskap og restaureringsøkologi.

Men hvorfor så omstendelig?  

– Vi må gjøre det fint igjen etter et inngrep. I dette tilfellet var uttak av stein et samfunnskritisk oppdrag. Det var helt nødvendig. Og da er det kjempefint at Statkraft arbeider for å få en best mulig tilbakeføring av de berørte arealene. Nå går det ingen tursti forbi der, så det handler ikke først og fremst om at vi har gjort området pent for turgåere, turister eller jaktfolk. Dette gjør man fordi det er det riktige å gjøre, sier Christoffer Eide.

I dette tilfellet ga det mening å hente ut stein lokalt til dammen som skulle forsterkes, både fordi steinen var av god kvalitet, og fordi de tunge massene ikke måtte fraktes over store avstander i sårbare området.

Dagene går fort når arbeidsplassen er ute. Maskinene gjør seg ferdig, anleggsarbeiderne samler seg ved brakkene for å spise middag. Siden 2017 har arbeidet pågått, og høsten 2020 ble det ferdigstilt.

Så tar naturen seg av resten.