Samfunnsansvar: Sikkerhet på timeplanen i Tyrkia

Mellom bratte åssider i Corum-provinsen i Tyrkia har landskapet endret karakter. Der elven Kizilirmak tidligere snodde seg gjennom dalen, ligger nå en tre kvadratkilometer stor dam og glitrer fristende i solen på varme sommerdager.

– Er det noen her som liker å bade? spør Bahadir Sezegen og skuer utover klasserommet.

Sezegen arbeider som miljø og samfunnsansvarskoordinator i Statkraft Tyrkia. Kort tid etter at vannkraftverket Kargi ble satt i kommersiell drift i mai 2015, besøkte han elevene i tredje klasse ved Gemici barneskole i den lille byen Osmancik.

Hensikten var å fortelle barna at det kan være farlig å leke ved bredden av vannreservoaret til kraftverket. Budskapet hans var viktig og relevant i 2015 og er fremdeles like viktig og relevant i dag. 

Hvert år drukner mellom 750 og 1.000 mennesker i Tyrkia, mange av dem er barn. Drukningsulykkene skjer i havet, innsjøer, bassenger, elver, kanaler – og reservoarer.

Damanlegget i Kargi er et relativt nytt fenomen for lokalbefolkningen. Derfor besøker Statkraft skoler i området for å advare om farene ved å bade i det iskalde vannet.

Kommunikasjon

Lærerne er gjestfrie og byr på kruttsterk te og tyrkisk godteri. Klasserommet er preget av ro og orden, men straks gjesten får varmet opp forsamlingen, blir det liv og røre.

Miljø- og samfunnansvarskoordinatoren fra Statkraft Tyrkia fyrer løs med spørsmål. Elevene blir oppfordret til å svare høylytt. Og det gjør de gjerne. Etter instruksen fra Sezegen ropes og fektes det med armene.

– Er det noen som liker å fiske her? Noen som kan svømme?

Noen hender strekkes opp. På veggen vises en videosnutt med to gutter som er på vei hjem fra skolen. De bestemmer seg for å ta et bad, eller rettere sagt – den ene bestemmer seg og dytter kameraten ut i vannet. I løpet av sekunder har han druknet.

Sezegen spør igjen: – Dette kan skje hvis dere bader i damanlegget. Hvorfor, tror dere?

En gutt rekker opp hånden.

– Fordi vannet er elektrisk?

Game over

Sezegen forklarer. Om hva som kan skje med lungene hvis du faller ut i en innsjø med vann som holder 8-10 grader. Om erratisk pusting, om hyperventilering, hypotermi og kramper. Barna lytter nøye, med alvorlige blikk.

Så vises et par videoer til. De er intelligent satt sammen og etterlikner dataspill. Det går ikke bedre med disse ungdommene som er ute og bader i reservoaret. Puls og kroppstemperatur blinker i neonfarger. "Game over" står det på lerretet når filmen er slutt. Noen av barna ler, noen er mer preget.

Gode videreformidlere

På den tiden i 2015 hadde Statkraft nådd ut til om lag 5.000 barn med sitt budskap om sikkerhet, fortalt og forklart i klasserommene med støtte fra videoer og brosjyrer. Det viktige kommunikasjonsarbeidet er en nær sagt evigvarende prosess. Nye barn vokser opp og må bli advart om at området rundt den fristende innssjøen kan være et farlig sted å leke.

Budskapet er like viktig overfor de voksne, mange kan ikke svømme. Men å nå barna er kanskje det viktigste, poengterer overlærer Mahmut Karakas.

– Først og fremst er vi jo opptatt av at barna skal ha det bra. Men å snakke til barn er også ganske lurt for å nå ut til andre familiemedlemmer. Barn reiser for det meste til dammen på piknik med familien, og vi vet alle hvor åpne og ærlige barn er. Gir du et viktig budskap til barn, kan du være sikker på at det blir formidlet videre, sier han.

Opplevelse

– Sikkerhet rundt damanlegget er et viktig budskap, og vi er veldig glade for at Statkraft tar seg tid til dette. Det er ikke helt vanlig for vannkraftselskaper å drive med slik informasjon, sier Karakas.

For ni år gamle Dilek var timen i 2015 en opplevelse. Det var spennende filmer, og hun fikk lov til å skrike alt hun orket.

– Han hørte ikke hva vi sa da han spurte om det var farlig, så da ropte vi alt vi orket! Han ba oss rope høyere.

– Lærte du noe da?

– Ja, jeg lærte at dammen er farlig. Jeg visste fra før at vannet er iskaldt, for jeg vasket hendene mine der en gang. Det var kjempekaldt. Faren min bor i Merzifon et stykke unna Osmancik, men vi har vært og sett på vannet. Hvis vi reiser dit en annen gang, skal jeg passe på å ikke gå ned til vannet. Bakken kan være helt myk og glatt nede ved vannkanten, så du kan lett falle uti, og det er ikke bra. Det lærte jeg også.

– Vi er avhengige av en levende og interaktiv form, hvis budskapet skal nå frem til barn, fastslår Bahadir Sezegen.