Green Transition Scenarios 

Den sterke og vedvarende veksten i landbasert vindkraft, solenergi og elbiler i alle tre scenarioene viser hvor modne og kostnadseffektive disse teknologiene har blitt. De forblir sentrale i energiomstillingen.

Kostnadseffektivitet vil gjøre solenergi til verdens største kraftproduserende teknologi innen 2030, mens sol og vind vil være de dominerende kraftteknologiene globalt innen 2040 (Green-scenarioet).

I EU vil kostnadseffektive, fornybare energikilder være avgjørende, ikke bare for klimamålene, men også for konkurranseevnen og den regionale sikkerheten.

Strømforbruket i Europa øker i alle scenarioene til mellom 50–140 % innen 2050, etter hvert som energieffektiv elektrisitet erstatter importert fossil energi i industri, transport og bygninger.

I Green-scenarioet vil strømforbruket øke med omtrent 140 % frem mot 2050, mens tilførselen av kull, olje og gass vil falle med henholdsvis 95 %, 94 % og 74 %.

Fra i dag og frem til 2050 vil bygninger stå for 20–30 % av veksten i forbruket, og transport for omtrent en tredjedel i alle scenarioene.

Datasentre vil utgjøre 5–15 % av forbruksveksten, og går fra rundt 60 TWh i dag til rundt 200 TWh i 2050.

Bruken av kull og olje faller i alle scenarioer globalt, noe som understreker et globalt skifte bort fra energikilder med høye utslipp.

I Green-scenarioet faller andelen fossile brensler i Europas energiforsyning med 85 %. Dette blir stadig viktigere siden avhengighet av importerte fossile brensler truer energisikkerheten.

På grunn av utfordrende kostnadsutvikling for hydrogen og karbonfangst og -lagring (CCS), vil likevel gass forbli i energimiksen globalt lenger enn tidligere antatt.

I Unrest-scenarioet peker analysen på en global temperaturøkning på omtrent 2,4 ºC, der skader og kostnader for samfunnet blir betydelige.

Et Green Transition-scenario kan begrense den globale oppvarmingen til under 2,0 ºC. I Europa fører fortsatt kortsiktige prioriteringer, mer forstyrret global handel, mindre enhet og lavere økonomisk handlingsrom til en langsommere avkarbonisering. CO2-utslippene kuttes bare med 60 % innen 2050. Det er langt unna det vedtatte klimamålet om netto null.

Det bemerkelsesverdige prisfallet på batterier gir fleksibilitet som er nødvendig for å kunne lagre og ta i bruk mer vind og sol. Likevel kreves det flere fleksibilitetsløsninger for å integrere variable fornybare energikilder.

I et tysk eksempel vil fleksibilitetskapasiteten dobles innen 2050 i Delayed-scenarioet, der overføringsforbindelser utgjør den største kilden, etterfulgt av etterspørselsrespons, batterier, pumpekraftverk og gasskraftverk.

Batterier som er samlokalisert med solcelleanlegg får en stadig viktigere rolle.

Norske klimagassutslipp er redusert med 12,4 % siden 1990, mens EU har redusert utslippene med over 37 %. Norge har lovfestet å kutte 90–95 % av utslippene innen 2050, i nært samarbeid med EU.

Omtrent halvparten av Norges energiforbruk er fortsatt fossilt, og elektrifisering er hovedløsningen for å nå klimamålene.

Når vi elektrifiserer samfunnet, effektiviseres energibruken. Innen 2050 vil energiforbruket i Norge falle med 12–20 %, og vi kommer til å bruke mer strøm og mindre fossil energi.

I dag står strøm for 42 % av sluttbruken av energi, men innen 2050 vil det øke til mellom 63 og 74 %. Samtidig vil sluttbruken av fossil energi gå ned fra rundt 48 % i dag til bare 6–20 % i 2050.

Siden år 2000 har kraftproduksjonen vokst raskere enn forbruket, men denne trenden snur. Strømforbruket vil øke mer de neste 25 årene enn de foregående i to av tre scenarier.

Vi forventer økt strømforbruk fra transport, petroleum, eksisterende og nye industrier innen 2050. Det fører til en strammere kraftbalanse mot 2030, men i alle scenarioer forblir den nordiske kraftbalansen positiv fra i dag til 2050.

Forbruket fra datasentre vil øke fra under 1 TWh i 2020 til 13–25 TWh i 2050. Transportsektoren får den største prosentvise veksten, og strømforbruket her kan bli tre til fem ganger høyere innen 2050. Industri, petroleum og datasentre står for den største veksten i strømforbruk i absolutte tall.

Innen 2050 øker norsk kraftproduksjon med 24–115 TWh, og vannkraft forblir den viktigste energikilden. Produksjonen øker med 5–11 % fra dagens nivå, og bidrar med fleksibilitet til kraftsystemet. Fleksibiliteten gjør det mulig å integrere mer vind- og solenergi, fordi kraftverkene kan lagre energi og tilpasse produksjonen.

Landbasert vindkraft er billigst og raskest å bygge ut i Norge, og i scenarioene våre øker produksjonen fra 16 TWh i dag til 26–58 TWh innen 2050. I Norge er det mer lønnsomt å bygge ut landbasert vindkraft enn solkraft, havvind og kjernekraft gjennom hele perioden.

Kraftutveksling med andre land øker forsyningssikkerheten og bidrar til best mulig utnyttelse av knappe ressurser. Siden vannkraft er avhengig av været, varierer produksjonen mye fra år til år. Fra 1990 til 2022 har produksjonen variert med 65 TWh mellom de våteste og tørreste årene.

Uten kraftutveksling ville vi hatt for mye strøm i våte år og for lite i tørre. Ved å utveksle kraft kan vi bruke overskudd og dekke behov når det trengs, uten unødvendige kostnader eller store inngrep i naturen for å ha egen reservekapasitet.