Jump to content Jump to navigation Jump to search
Kunstig terskel i elv
Foto: Bjørn Grane

Et av flere tiltak for bedre forholdene for fisk, fugl og bunndyr er å anlegge terskler som utvider arealet på vannoverflaten i elver med liten vannføring. Bildet viser en terskel over Raufjellfossen i Ranaelva.

Vannkraft: Bedrer forholdene for fisken

Vannkraften er fornybar og fleksibel, og den gir stabil og sikker energi fra lokale ressurser. Men all kraftutbygging påvirker miljøet, og kraftverk og demninger kan ha innvirkning på livet for fisk som lever i elven. Mye kan likevel gjøres for å bedre forholdene for fisken uten at det går ut over produksjonen av fornybar vannkraft.

Sjur Gammelsrud
Sjur Gammelsrud
Senior Specialist Environment

Sjur Gammelsrud er miljørådgiver i avdelingen for konsesjoner og miljøstyring i Statkrafts forretningsområde Produksjon.

Vannkraften er sentral for kraftsystemet både i Norge, Norden og resten av Europa. I land som Sverige og Tyskland er vannkraften også en viktig kilde til fornybar energi. Kraftverk med store vannmagasiner, som det er mange av i Norge, er spesielt viktige for å kunne produsere elektrisk kraft når andre fornybare kilder ikke er i stand til å levere i tilstrekkelig grad.

Regulering av elver til kraftproduksjon kan imidlertid ha negative konsekvenser for livet i vassdraget. Statkraft arbeider for å finner løsninger som reduserer påvirkningen på miljøet – uten at det går ut over kraftproduksjonen.

Fysiske hindre

Hovedutfordringen med et vannkraftverk er at det som regel fører til redusert vannføring i elven, tørrlegging av areal eller endringer i strømforholdene. Og dette kan skape problemer for fisken.

– Voksen fisk trenger områder der den kan gyte, og ungfisk trenger beskyttede områder der den kan vokse opp. I vannkraftmagasiner vil det også kunne være store variasjoner i mengden vann i løpet av året, noe som gir erosjon, frysing og tørrlegging av strandsonen. Dette skaper ofte dårlige kår for fisk som livnærer seg og gyter på grunna, sier Sjur Gammelsrud, miljørådgiver i Statkraft.

Fisk_laks_sluker_krok_600x368.jpg
Alle ønsker elver med et yrende liv av fisk! I vassdrag som er brukt til kraftproduksjon, trengs det ofte spesielle tiltak for å få det til. (Foto: Shutterstock)

– Da vi hadde de store kraftutbyggingene på 1950- og 1960-tallet, var første prioritet å skaffe strøm til husholdningene og industrien. Miljøet i vassdragene fikk mindre oppmerksomhet. Resultatet av kraftutbyggingen ble gjerne en vesentlig nedgang i fiskebestanden. Det som ble gjort den gangen, var avbøtende tiltak i form av utsetting av fisk i magasiner og i elver som kompensasjon til sportfiskere, yrkesfiskere i sjøen og grunneiere. Grunneiere fikk også økonomisk erstatning for tapt fiske. I tillegg ble det anlagt terskler i elver, ikke bare av estetiske grunner, men også for å skape kulper der dyr på beite kunne drikke, sier han.

Varige løsninger

Det blir fremdeles satt ut fisk i vassdragene som først ble regulert, men også nye løsninger blir utviklet for å bøte på skadene som ble gjort på fiskebestandene ved utbyggingen av kraftverket.

– Vi søker nå mer etter tiltak som kan bedre de lokale forholdene for fisk og annet liv på varig basis. Et økosystem som greier seg selv, er bedre enn et som er avhengig av årlige fiskeutsettinger. Det er dessuten i tråd med nasjonale retningslinjer fra myndighetene, sier Gammelsrud.

For å finne frem til gode tiltak i ulike vassdrag, nytter det ikke å basere seg på prøving og feiling. Tiltakene må være basert på kunnskap. Derfor samarbeider Statkraft med flere forskningsmiljøer, blant annet Norsk institutt for naturforskning (NINA) og forskningssenteret NORCE, samt Vitenskapsmuseet og forskningssenteret HydroCen på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Kunnskap fra disse forskningsmiljøene gir grunnlag for varige tiltak som kan sikre livskraftige bestander av fisk, elvemusling og andre arter i vassdrag med vannkraftproduksjon. Forskningen har blant annet resultert i en egen "Håndbok for miljødesign i regulerte vassdrag", utgitt som temahefte av NINA.

Viktig minstevannføring

– Noe av det viktigste for fiskens muligheter til å vandre opp i elven for å gyte, er at det finnes en viss mengde vann i elven, sier Gammelsrud.

Krav om såkalt minstevannføring, som er vanlig i norske vannkraftkonsesjoner etter 1970, skal bidra til dette. Kravet sier noe om hvor mye vann i kubikkmeter per sekund som skal renne gjennom elven til enhver tid. I tillegg kommer restvannføringen, som i hovedsak kommer fra grunnvann eller fra sideelver og bekker nedenfor demningen.

– Til sammen gir dette ofte nok vann for at voksen fisk kan vandre opp i elven og gyte. Det er imidlertid ofte også nødvendig å gjøre habitatfremmende tiltak, som å legge ut gytegrus eller å rekonstruere områder der ungfisk kan vokse opp under trygge forhold og gi en bærekraftig bestand, sier han.

Laks hopper opp fossestryk
Foto: Shutterstock

Fisken trenger en viss vannføring i elvene for å kunne ta seg opp til gyteområdene.

Fakta om vannføring

Minstevannføring

Minstevannføring er minste tillatte vannføring i regulerte vassdrag. I Norge er nivået på minstevannføring vanligvis en del av konsesjonsvilkårene. I Sverige er det ikke slike krav til vannkraftverkene.

Restvannføring

Restvannføring er den vannmengden som er igjen i et vassdrag etter regulering. Vannet kan dels være grunnvann og dels vann fra bekker og sideelver i nedbørsfelt utenfor reguleringsområdet. Kombinasjonen av restvannføring og krav om minstevannføring avgjør hvor mye vann som er i elven til enhver tid.

Rehabilitering og miljøtiltak

Denne typen varige tiltak for fisken er gjerne noe som blir gjort i forbindelse med rehabilitering av gamle kraftverk. Et eksempel er oppgraderingen av kraftverkene i Røssåga i Nordland. Nedre Røssåga kraftverk ble satt i drift i 1955 og Øvre Røssåga i 1961. Da kraftverkene ble bygget, var ikke miljøbevisstheten som i dag. Mange tenkte nok også at mindre laks i elven var en liten pris å betale for å få strøm i huset.

– På Helgeland, der Røssåga-kraftverkene ble bygget, var det kanskje halvparten av befolkningen som hadde strøm i huset, og den strømmen som fantes, var rasjonert, forteller Bjørn Grane, miljøkoordinator i Statkraft Region Nord.

– Med kraftutbyggingen fikk folk strøm til vaskemaskin, kjøleskap, lys og varme. I tillegg la kraftverket grunnlaget for arbeidsplasser, som jernverket i Mo i Rana og aluminiumverket i Mosjøen. Med kraftverket kom velferden. Det er viktig å ha med seg dette bakteppet for å forstå hvorfor miljøvern ikke var høyt prioritert den gangen, sier han.

Begge kraftverkene i Røssåga gjennomgikk omfattende rehabiliteringer i 2016. Da gjorde Statkraft en betydelig innsats for å reparere miljøskadene fra den opprinnelige utbyggingen – noe etter pålegg, men mye også på eget initiativ.

– Bevisstheten om kraftverkenes miljøpåvirkning har blitt mye større både i befolkningen generelt og hos oss i Statkraft. Vi har også fått mer kunnskap om hva vi kan gjøre for å rette opp negative miljøforhold, sier Grane.

Foss ved Røssåga
Et ledd i rehabiliteringen av Røssåga-kraftverkene var å flytte et kraftstasjonsutløp høyere opp i elven for å få tilbake høyere vannføring og bedre forhold for fisken. Bildet er fra Sjøforsen ved Korgen i Røssåga-vassdraget. (Foto: Bjørn Grane)

Rehabiliteringene i Røssåga ga økt produksjon fra kraftverkene og førte til bedre forhold for alt liv i elven, ikke minst for laks og sjøørret.

– Et viktig tiltak var å flytte utløpet fra kraftverket 600 meter lenger opp i elven. Det gjorde at vassdraget fikk tilbake en lang strekning med mye høyere vannføring og betydelig bedre gyte- og oppvekstområder for fisken, sier Grane.

– Vi har også lagt ut steinstrukturer som fordeler vannstrømmen og reduserer vannhastigheten fra utløpet, legger han til.

Genbank for laks

I tilknytning til anleggene i Røssåga driver Statkraft, i samarbeid med Miljødirektoratet, en genbank for å ta vare på det genetiske materialet til fem forskjellige familier av villaks. Genbanken har avtaler med flere fiskerforeninger med medlemmer som fanger voksen gyteklar laks og høster rogn og melke fra fisken.

– Denne genbanken er, sammen med et par andre, helt avgjørende for å ta vare på de norske villaksstammene. Genbankene gjør det blant annet mulig å reetablere en laksestamme i et vassdrag som har vært infisert med lakseparasitten gyrodactylus salaris, sier Grane.

– Behandlingen av parasitten skjer med kjemikalier som dreper alt liv, så uten genbanken hadde laksestammen i elven i praksis blitt utryddet.

Stryking av laks
Foto: Bjørn Grane

Ved Statkrafts genbank på Bjerka i Nordland strykes laksen for rogn og melke, som så blir til yngel i settefiskanlegget.

Settefiskanlegg og genbank

Der naturlig rekruttering av fiskebestander ikke er mulig, kan det settes ut fisk. Statkraft har en rekke settefiskanlegg både i Norge og Sverige.

Sammen med Miljødirektoratet forvalter Statkraft også en genbank på Bjerka i Helgeland for å bevare det genetiske materialet til fem forskjellige norske villaksstammer.

Statkraft har avtaler med lokale fiskerforeninger om fangst av gyteklar laks i vassdragene Surna, Suldalslågen, Ulla og Skien. Avtalene gjør det mulig å høste rogn og melke til settefiskanleggene.

Bjørn Grane

"Bevisstheten om kraftverkenes miljøpåvirkning har blitt mye større både i befolkningen generelt og hos oss i Statkraft. Vi har også fått mer kunnskap om hva vi kan gjøre for å rette opp negative miljøforhold."

Bjørn Grane
Miljørådgiver i Statkraft Norge

Nye miljøkrav i Sverige

Også i Sverige er vannkraften viktig, selv om den ikke står for en like stor andel av energiproduksjonen som i Norge. Til forskjell fra Norge har ikke Sverige de store fossene med stor fallhøyde som trengs for høytrykkskraftverk. Derfor er svensk vannkraft i stor grad basert på elvekraftverk i de store elvene.

Det kan ofte være 10-20 kraftverk opp langs en elv, noe som gjør det svært krevende å opprettholde fiskebestanden i vassdraget. I elven Lagan har Statkraft organisert transport av ålyngel og voksen ål forbi kraftverkene for å gi den utrydningstruede europeiske ålen en sjanse til å overleve. Slike tiltak hører likevel til unntakene.

– Svensk vannkraft har hatt "evigvarende" konsesjoner, noe som har gjort at det har vært vanskelig å stille nye miljøkrav til kraftverkene, sier Angela Odelberg, miljøkoordinator i Statkraft Sverige.

– Mange kraftprodusenter har gjort en del frivillige tiltak i form av fangst og transport (trap & transport) og fiskeutsetting, men det er kompenserende tiltak. Med EUs Vanndirektiv kommer det nye og strengere krav til mer permanente løsninger for vannkraften. Innen 2023 skal vi komme med forslag til tiltak i den første av de elvene der Statkraft har anlegg. Derfor er mye oppmerksomhet nå konsentrert om å skaffe kunnskap og drive kartlegging for å finne ut hva som vil være mest egnet.

Viforsen kraftverk
Viforsen kraftverk i elven Ljungan i Sverige. (Foto: Statkraft)

Livet i Ljungan

Det er slik kartlegging Statkraft driver i Ljungan, en 400 kilometer lang elv som strekker seg fra fjellmassivet Sylan på grensen til Norge og tvers gjennom Sverige før den løper ut i Østersjøeen ved Sundsvall. Det er totalt 15 større vannkraftverk i elven. Fem av dem drives av Statkraft, blant annet Viforsen kraftverk, som er det siste før elven renner ut i Østersjøen.

Ljungan har en naturlig laksebestand som det er viktig å opprettholde, og i 2014 begynte et forskningsprosjekt for å kartlegge bunnforholdene i hele det 20 kilometer lange strekket ut mot havet.

– Siden dette prosjektet startet, har vi skaffet oss mye kunnskap om hvordan vår virksomhet påvirker miljøet og om hvordan vi kan bedre gyte- og oppvekstforholdene for laksen blant annet gjennom habitatforbedrende tiltak, sier Odelberg.

– Spørsmålet er om tiltak som dette er tilstrekkelig i møtet med de nye miljøkravene fra EU. Må vi bygge flere vannveier og fisketrapper forbi kraftverkene? Må vi slippe ut mer vann?  Hvor omfattende tiltak må vi gjøre for å møte miljøkravene som kommer? Og hvordan vil det påvirke produksjonen?

– Den store debatten i Sverige handler nå om hvordan vi kan gjøre vannkraften mer miljøvennlig uten at det går hardt ut over produksjonen. Vi vil gjerne ha gode forhold for laks, ørret og ål i elvene våre. Samtidig er behovet for ren, fornybar energi økende. Jeg håper vi kan få til begge deler, sier hun.

Angela Odelberg

"Vi har skaffet oss mye kunnskap om hvordan vår virksomhet påvirker miljøet og om hvordan vi kan bedre gyte- og oppvekstforholdene for laksen blant annet gjennom habitatforbedrende tiltak."

Angela Odelberg
Miljørådgiver i Statkraft Sverige

Viktige miljøtiltak

  • Fiskeutsettinger: Målet er å sikre rekruttering og produksjon av fisk, men dette er ikke et selvbærende tiltak og vil ikke ha langvarig effekt dersom forholdene for gyting og oppvekst ikke er til stede. Å kombinere utsetting med bedring av forholdene for naturlig rekruttering er den mest bærekraftige løsningen.

  • Fisketrapper: Målet med trappene er å sikre fisken mulighet for å vandre opp og ned i vassdraget i områder der den naturlige vandringen er hindret av kraftverk, dammer eller strekninger med minstevannføring.

  • Terskler: Hensikten med terskler er å utvide arealet på vannoverflaten i elver med liten vannføring. Dette kan ha betydning både for fisk, fugl og bunndyr, men bidrar også til å bevare estetiske landskapsverdier.

  • Minstevannføring: Dette tiltaket bidrar både til å sikre biologiske og landskapsmessige verdier. Minstevannføringen sikrer muligheter for fiskevandring, områder for gyting og oppvekstområder for ungfisk. Dette er det vanligste tiltaket i norske vassdrag, men ikke alle land har krav om minstevannføring.



Relaterte saker

Del denne artikkelen

Kontakt oss