Starten på krafteventyret

Vannkrafteventyrets pionertid på slutten av 1800-tallet er preget av kapital og spekulasjon, djerv ingeniørkunst og viktige politiske beslutninger. Fossefall blir kjøpt, utbyggingen av kraftverk skyter fart og lover blir vedtatt for å sikre mest mulig nasjonal råderett over de nye rikdommene.

Den som eier grunnen langs en norsk elv, eier også den samme delen av elven. Denne særskandinaviske, private eiendomsretten åpner for at elver og fosser i prinsippet kan selges som all annen fast eiendom.

Gjennom drøye to tiår fra 1890 ble rettighetene til en rekke norske fossefall kjøpt opp av privatpersoner, norske og utenlandske. Mest kjent er Sam Eyde, som i 1905 grunnla Norsk Hydro og trengte store mengder elektrisk kraft til å binde nitrogen fra luften og produsere kunstgjødsel i stor skala. Andre oppkjøpere var spekulanter som selv ikke ville bygge kraftverk, men bare selge rettighetene videre med god fortjeneste. Kjente stortingsfolk tok til orde for at Staten måtte forhindre spekulasjon og utenlandsk overtakelse og sikre nasjonens interesser gjennom lovreguleringer, også for å verne kjente fossefall til beste for turismen. De såkalte panikklovene fra 1906 bestemte at eiendomsrett eller bruksrett til vannfall ikke kunne erverves av andre enn stat og kommuner uten konsesjon fra Kongen i statsråd, og senere lover sikret at kraftverk eid av andre skulle hjemfalle til Staten etter en viss periode.

Selv ble Staten 30. mai 1895 for første gang eier av rettigheter til et vannfall, da Paulenfoss i Otra-vassdraget i Vennesla i Vest-Agder ble kjøpt fra grunneieren for 23.245 kroner. Hensikten var å skaffe strøm til å drive jernbane i Setesdal. Kjøpet av Paulenfoss regnes som starten på det som i dag er Statkraft.

Fra 1907 til 1920 kjøpte Staten fallrettigheter for store summer og ble Nord-Europas største vannkrafteier. Det var ikke noen konsistent plan bak alle kjøpene, viktige motiver var mistro til utenlandsk storkapital og frykt for at industrien skulle få monopol på kraftforsyningen. I 1918 kjøpte Staten også det halvferdige Glomfjord kraftverk i Nordland for å produsere strøm til industrien i Mo i Rana. Det var den første store kraftutbyggingen på Statens hender. Allerede året etter tok en langt større utbygging til i fjellbygda Nore i Buskerud. Nore kraftverk står fortsatt i dag som en bauta over statlig kraftutbygging.

Elektrifiseringen av Norge skjøt fart i årene som fulgte. Fjord etter fjord, dal etter dal og by etter by fikk elektrisk strøm til bygninger, gatelys, jernbane og bedrifter. Under andre verdenskrig i 1940-1945 ble en rekke nye vannkraftutbygginger satt i verk for å gi energi blant annet til produksjon av norsk aluminium til tysk flyindustri, foruten at nye transformatorer og mer effektive overføringslinjer ble opprettet over hele landet. Norske og allierte sabotasje- og bombeaksjoner mot vannkraftanlegg og fabrikker, blant dem Vemork i Telemark og Glomfjord i Nordland, stakk kjepper i hjulene for okkupasjonsmaktens rustningsplaner. Men de aller fleste av kraftinstallasjonene som den gang ble etablert, er fortsatt i drift.