Verdifull vind

26.05.2010 | nyheter

Senior Vice President of European Affairs in Statkraft

Europadirektør i Statkraft Oluf Ulset

Ambisiøse klimamål danner grunnlaget for en bred tverrpolitisk støtte til havvind i Storbritannia, skriver Europadirektør i Statkraft Oluf Ulseth i Kapital.

Energifokus

Storbritannia satser stort på havbasert vindkraft. I den tredje konsesjonsrunden, som ble offentliggjort i år, ble det gitt tillatelse til å utvikle prosjekter på til sammen 32.000 MW. Det britiske kraftmarkedet er på størrelse med det nordiske, og dersom disse prosjektene gjennomføres vil havvind representere en betydelig andel av den samlede kraftproduksjonen i Storbritannia.

Investeringene i havbasert vindkraft anslås til 700-900 milliarder kroner. Det er derfor ikke uten grunn at også norsk leverandørindustri ser etter muligheter i dette vekstmarkedet. Sammen med investeringer i landbasert vindkraft og andre fornybare energikilder er det forventet at de årlige subsidiene til fornybar kraftproduksjon i Storbritannia vil nå 60-70 milliarder kroner innen 2020. Dette er store beløp til å støtte kraftproduksjon ut over markedsprisen. Gir det mening?

EUs vedtak om bindende og ambisiøse fornybarmål har stor betydning for britisk energipolitikk. Fra et nivå på under to prosent skal andelen økes til 15 prosent av samlet energiforbruk innen 2020. For kraftmarkedet betyr dette en firedobling av kraftproduksjon fra fornybar energikilder på ti år. I tillegg til havbasert vindkraft forventes kraft fra biomasse og vindkraft på land å være de viktigste kildene, selv om det også vil satses på småskala vannkraft, tidevannskraft med mer.

Storbritannia har også ambisiøse mål om kutt i klimagassutslipp, og kraftsektoren utgjør rundt en fjerdedel av utslippene. Økt andel fornybar energi er også et bidrag til å opprettholde forsyningssikkerheten, i en situasjon der britiske gassreserver blir stadig mindre.

Støtten til fornybar energi må ses i lys av situasjonen i det britiske kraftmarkedet for øvrig. Selv om finanskrisen har dempet forventningene til etterspørselsvekst fremover er det en dyp bekymring for om det kommer nok nye investeringer i klimavennlig kraftproduksjon. Noen anslag sier at mer enn 20.000 MW med kullkraft og atomkraft skal fases ut frem til 2020 på grunn av henholdsvis høye utslipp og høy alder. Denne situasjonen har ført til en helt fundamental debatt om det britiske kraftmarkedet.

Ofgem, den britiske regulatoren, har publisert en studie av mulige dyptgripende reformer. Noen av de mest ytterliggående forslagene er allerede avvist på politisk hold, men ulike former for gulrot og pisk for å få ned utslipp og økt kraftproduksjon uten utslipp er gjennomgående.

Den britiske regjeringen har gjennom de siste årene foretatt en full snuoperasjon når det gjelder atomkraft, med sikte på oppgradering og utskifting av en tilårskommen gruppe atomkraftanlegg. Det gjenstår likevel å se om franske EDF og andre kraftselskaper som satser på atomkraft finner det lønnsomt med nyinvesteringer. Med fangst og lagring av CO2 fortsatt på forsøksstadiet fremstår heller ikke kullkraft som en attraktiv løsning nå.
Entusiasmen for fornybar energi bunner også i et industripolitisk perspektiv for hva veksten kan bety for leverandørindustri og lokale ringvirkninger. Den britiske regjeringen har uttalt en ambisjon om å skape 75.000 nye arbeidsplasser i kjølevannet av satsing på havvind.

Spørsmål om økt overføringskapasitet både til lands og til vanns en viktig del av diskusjonen om hvordan ambisiøse fornybarmål skal nås. Det er behov for større overføringskapasitet mellom Skottland i nord og de store engelske befolkningssentra i sør, regelverket for nett til havs er under utvikling, og den politiske entusiasmen for å gi tillatelse til store kraftledninger på land er akkurat så behersket som man kan frykte.

Det har akkurat vært valg i Storbritannia, og energipolitikk har naturlig nok også vært en del av valgkampen. Støtten til havvind fremstår likevel som bred på tvers av partiene, selv om det kan være viktige forskjeller både med hensyn til konsesjonssystemet og til utforming av støttesystemene. Den brede politiske støtten fremstår som en naturlig konsekvens av oppslutning om ambisiøse klimamål, bindende og høye fornybarmål, bekymring for investeringer i kraftmarkedet og ønske om flere ”grønne” arbeidsplasser. Det er derfor ikke overraskende at leverandørindustrien ser dette som et attraktivt nytt vekstområde.